Politisk system: Republikk
Statsoverhode og regjeringssjef: President Pierre Nkurunziza. Valgt i 2005 fra den tidligere rebellgruppen, nå politisk parti CNDD-FDD.
Utenriksminister: Augustin Nsanze, fra samme parti. Innsatt i januar 2009 etter at hans forgjenger sa opp og forlot Burundi.
Forrige nasjonale valg (dato): Juli 2005 (presidents- og parlamentsvalg).
Neste nasjonale valg (dato): 2010
De gamle kongedømmene Rwanda og Burundi var en del av det tyske Øst-Afrika fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. I 1916 overtok Belgia, som styrte landet i nesten 50 år, før det fikk sin selvstendighet i 1962. Det nasjonalistiske partiet UPRONA med prinsen Louis Rwagasore i spissen, kjempet for selvstendighet fra belgisk kolonistyre. Rwagasore ble var valgt til statsminister i 1961, men ble ble drept kort tid etter.
Tradisjonell maktfordeling mellom tutsier og hutuer ble videreført og forsterket av belgiske kolonimakter, som ga utdanning og jobber i statsadministrasjonen hovedsakelig til tutsier, og bl.a. innførte ID-kort som anga etnisk tilhørighet. Kongedømmet endte etter at statsministeren som hadde etterfulgt Rwagasore også ble drept. Kongen reiste Europa, og kom aldri tilbake. Fra 1966 til 1993 var det militærstyre i Burundi, og de tre presidentene som etter hvert tok over makten fra hverandre ved kupp, (Micombereo til 1976, Bagaza til 1987 og Buyoya til 1993), var alle tutsier fra Rutovu i Bururi-provinsen sør i landet. Hæren var kontrollert av tutsier fra samme provins, og de undertrykte hutuene forsøkte å ta makten i april 1972. 3.000 tutsier ble drept, og regjeringen tok, ved hjelp av hæren, en fryktelig hevn. Om lag 200.000 utdannede hutuer (og enkelte tutsier) ble massakrert, og over 300.000 flyktet, de fleste til Tanzania. Det var særlig intellektuelle hutuer som ble drept; lærere, studenter og hutuer med briller.
Etter denne massakren, ble opprørsgruppen for ”frigjøring av hutufolket”, PALIPEHUTU, opprettet, i 1980. Dens første leder Rémy Gahutu sies å ha vært en karismatisk person, som fikk mange tilhengere. Begynnelsen av 1990-tallet så en gryende liten hutu middelklasse. I 1993 ble det avholdt landets første demokratiske valg, hvor FRODEBUs presidentkandidat, hutuen Melchior Ndadaye fikk 64 % av stemmene, og FRODEBU fikk 80% av parlamentsmedlemmene. Tre måneder etter innsettelsen, ble presidenten drept av den fortsatt tutsidominerte hæren, og borgerkrigen var i gang over hele landet. Folkets reaksjon på drapet på deres første folkevalgte president i landets historie, resulterte i at ca. 50.000 tutsier (samt hutuer i UPRONA) ble drept, og 700.000 hutuer flyktet til Tanzania. En moderat hutu fra FRODEBU, Cyprien Ntaryamira, ble satt inn som president, men i virkeligheten var det hærern som styrte. Så kom april 1994, hvor flyet med Rwandas og Burundis presidenter, begge hutuer, ble skutt ned utenfor Kigali flyplass. Samtidig med folkemordet som fulgte i Rwanda, var det kamper mellom hutuer og tutsier rundt omkring i Burundi, og bevegelsen CNDD med dens militære ving FDD, ble startet, mens Palipehutu og dens militære ving FNL også var aktive og fikk økende oppslutningen av hutuer.
Etter enda et kupp i 1996, ble Pierre Buyoya igjen president. Etter internasjonalt press undertegnet tutsiregjeringen og FRODEBU, samt noen midre grupperinger den såkalte Arusha-avtalen i 2000. De største hutu-opprørsgruppene, CNDD-FDD og PALIPEHUTU–FNL deltok imidlertid ikke. Med støtte fra blant annet FN, ble det bestemt at Pierre Buyoya skulle lede første del av en overgangsregjering, og så i annen del skulle makten gå til hutuen Domitien Ndayizeye i 2003. I 2005 ble det gjennomført et vellykket presidentvalg, der den tidligere opprørslederen fra CNDD-FDD, Pierre Nkurunziza gikk av med seieren.
Etter nærmere 13 år med væpnet konflikt har Burundi siden august 2005 hatt en demokratisk valgt regjering. Dette er den lengste perioden med demokratisk styre i landets historie. I 2005 fikk Burundi en ny grunnlov, og grunnloven fra 1962 som favoriserte tutsiene, ble byttet ut. Den nye loven slo fast at presidenten og første visepresident skulle ha ulik etnisk opprinnelse. I regjering og parlamentet skal det være 60 % hutuer og 40 % tutsier, og 30% skal være kvinner. Tre seter i parlamentet skulle også forbeholdes representanter fra landets twa-befolkning, som utgjør under én prosent av Burundis befolkning. Ifølge den nye loven skulle heller ingen etnisk gruppe utgjøre mer enn 50 % i hæren. De mange interne konfliktene har påvirket den generelle utviklingen i landet negativt, og er en hovedårsak til at Burundi i dag er et av verdens fattigste land.
Den siste væpnede gruppen, Palipehutu- FNL la ned våpnene, ble et politisk parti som kalte seg FNL, og er i ferd med en prosess av demobilisering og reintegrering av deres tidligere stridende til sivilt liv og til hæren og politiet. Dette arbeidet begynte i april 2009.
Fredsprosessen de siste årene har vært tilrettelagt av Sør-Afrika med viktig støtte fra det ”Regionale Initiativet” bestående av Tanzania, Uganda og i mindre grad, Kenya. FNs sikkerhetsråd forlenget i desember 2008 mandatet til FNs integrerte virksomhet i Burundi (BINUB) til ut 2009. Sør-Afrika anser nå at mandatet som fasilitator i fredsprosessen i Burundi er fullført, og trekker seg ut av rollen den 31.12.09.
I fravær av en demokratisk kultur har regjeringen lykkes i å vedlikeholde en delikat etnisk balanse i sikkerhetssektoren og i det politiske systemet.
Myndighetenes behandling av den politiske opposisjonen er imidlertid meget bekymringsfull. Det er svært vanskelig for andre politiske partier å avholde interne møter uten å bli forstyrret av politiet eller ungdomsmilitser. I løpet av 2008 ble en fagforeningsleder, en journalist og en opposisjonspolitiker arrestert uten grunn. En korrupsjonsjeger ble brutalt myrdet i sitt hjem i 2009. Straffefrihet for massakre og politiske drap er omfattende. Justissektoren lider fortsatt av politisk innblanding og er tynget av manglende kapasitet.
Parlamentet vedtok i 2009 en ny straffelov som bl.a. kriminaliserer homofili, på initiativ fra regjeringspartiet. Norge, sammen med Nederland, har gjort det klart for regjeringen i Bujumbura at norsk støtte gis til land hvor utviklingen av menneskerettigheter går i riktig retning, og at vi forventer fortsatte fremskritt i levering av grunnleggende sosiale tjenester, skjerpet kamp mot korrupsjon og at regjeringen må fremme konstruktiv politisk dialog, gi politisk rom for opposisjonen og respektere sivile og politiske rettigheter.
Regjeringen og FNL kan berømmes for fremskrittene i fredsprosessen, men det som anses viktigst nå, er å se fremover og sørge for at prosessen frem mot valget i 2010 skjer på demokratisk vis. Etter en del tautrekking ble valgloven vedtatt i Parlamentet den 18. september 2009, og samme dag ble prosjektdokumentet for støtte til valgprosessen undertegnet av UNDP og myndighetene. Rekkefølgen av valgene, som det hadde vært stor uenighet om, ble vedtatt. De kommunale valgene kommer først, dernest presidentvalget, så kommer parlamentsvalget og senatorene, og til slutt den enkelte ås. Når det gjelder stemmesedlene, ble forslaget om én stemmeseddel med alle partinavnene på nedstemt. Det anses lettere å jukse dersom man har mange stemmesedler. Slike saker har det vært mye strid om. Folket og det internasjonale samfunn er opptatt av at valgkommisjonen CENI forblir uavhengig og kan utføre sitt arbeid uten innblanding, at velgeropplæringen blir gjennomført, og ikke minst at alle partier får mulighet til å planlegge valgkampen sin i fred og ro, og at de får de midler fra statsbudsjettet de har rett til for å gjennomføre valgkampen.